Filtyper

Kort introduksjon til filtyper benyttet ved digital fotografering

De ulike produsenter har eget etternavn for filer i RAW format:

- CRW filendelsen til RAW-filer fra Canon-kameraer.
- NEF filendelsen til RAW-filer fra Nikon-kameraer.
- RAF filendelsen til RAW-filer fra Fujifilm-kameraer.

fototips.no

Bildet på en dataskjerm dannes av et visst antall lysende punkter. En skjerm har et fast antall slike punkter, f.eks. 1280 horisontalt og 1024 vertikalt. Et bilde bestående av 1280x1024 pixler ( = ca 1,3 millioner pixler) vil dermed dekke akkurat hele skjermen. Du kan selvfølgelig vise bilder med flere pixler uten at bare deler av bildet vises. Men dette er fordi programmet du viser bildet med, skalerer bildet ned til å passe med antall tilgjengelige pixler på skjermen din.

Dpi står for dots per inch, altså punkter eller pixler pr tomme på norsk. Dette er altså et mål for hvor mange pixler du har for en gitt lengde - her 1 tomme (2,54 cm). dpi er altså et mål for tettheten av pixler, og dermed hvor mye detaljer du kan vise i et bilde. Og nå kommer poenget: Siden skjermen har et fast antall punkter pr lengdeenhet fra fabrikken, så vil alle bilder ha samme dpi når de vises på en skjerm. Du kan regne den ut, og den ligger ofte rundt 70-80 dpi. Dette er altså ikke noe du selv styrer. For en gitt skjerm er dpi fastlagt. Derfor er det heller ikke interessant å snakke om dpi for et bilde på en skjerm. pixlene ligger i et fastlagt mønster over skjermen, fastlagt fra fabrikken. Du skal bare tenke på hvor mange pixler bildet du skal vise inneholder. Har du et bilde på 640x512 pixler som du viser på en skjerm med oppløsning 1280x1024, vil bildet dekke 1/4 av skjermen.

Siden dpi sier noe om oppløsning, antall punkter pr lengdeenhet, blir dette en viktig størrelse ved printing. En printer kan variere hvor tett den plasserer pixlene,altså dpi, opp til en maxgrense. Dersom du ønsker et stort print, må du ta til takke med tilsvarende lav dpi, siden bildets pixler må fordeles over et større areal.

En ting tilslutt: Jeg har her neglisjert at du også på en skjerm kan stille inn forskjellig oppløsning, som på en printer. Du kan f.eks. velge 800x600, 1024x768, 1280x1024, osv. Her vil du da også få noe varierende dpi i hvert tilfelle, siden du presser inn stadig flere pixler på samme areal. Men for det første er ikke variasjoen så stor, og for det andre velger de fleste en oppløsning og bruker denne fast hele tiden. Så i praksis er dpi konstant for en skjerm uansett. LCD-skjermer fungerer forøvrig optimalt kun for en bestemt oppløsning.

Så konklusjonen er at for visning på skjerm/web er det nok å oppgi antall pixler. dpi er bare forvirrende. For print er det imidlertid av avgjørende betydning. Med fare for å starte en ny diskusjon: Det er vanlig å si at man bør ha minst 200, helst 300dpi ved printing.

Hva er megapiksler?
En piksel i et digitalt bilde er et punkt som kan ha én farge, og representerer den minste detaljen i bildet som kan gjengis. Et bilde er satt sammen av noen millioner piksler, typisk mellom 6 og 15 på kameraer som selges i dag. En megapiksel er én million piksler. Dersom kameraet ditt har 3000 piksler horisontalt og 2000 piksler vertikalt, har det 6 megapiksler.

Hva er subpiksler?
For å kunne gjengi flere farger, bruker blekkskrivere og dataskjermer ofte grupper av såkalte subpiksler som danner én pixel. Hver av disse er så små at det menneskelige øyet ikke oppfatter dem som individuelle bildepunkter, men ser på gruppen av subpiksler som ett bildepunkt. En LCD-skjerm bruker for eksempel tre subpiksler, en rød, en grønn og en blå, for å danne en piksel, som vi ser i bildet under, nederst til høyre. Der ser man også tre andre strukturer for å danne piksler. For å lage fargenyanser, varierer man intensiteten til hver subpiksel. Det ideelle hadde selvfølgelig vært å hatt ett punkt som kunne gjengi alle disse fargene men verden er en gang ikke helt ideell.
 
På dataskjermer er det vanlig å bruke pikselantallet (eller enda oftere – antall piksler i horisontal og vertikalretning), mens på små skjermer som på mobiltelefoner og kameraer, teller gjerne produsentene subpikslene, fordi det gir et penere tall i spesifikasjonene. Dette er en uting, men dessverre har markedsavdelingene stort sett siste ordet. En skjerm på et kamera har ofte 230000 subpiksler, men altså bare 76800 (320x240) piksler.

Hva er oppløsning?
Oppløsning er egentlig et begrep som betegner antall piksler per romlig enhet, og kan ses på som et kvalitetsmål ved utskrift, eller mål på detaljoppløsning ved innscanning. Som oftest snakker man om piksler per lengdeenhet, men også piksler per areal betegner en oppløsning. Det er en svært vanlig misforståelse at oppløsning er det samme som pikselantall, og selv Norsk Språkråd og ordbøker er upresise i sin bruk av ordet 'oppløsning'.
Oppløsning er med andre ord et begrep som ikke gir mening uten å relatere det til en fysisk størrelse. Man bruker ofte enheten [dpi], eller dots per inch/prikker per tomme, når man skriver ut bilder. Dersom man skriver ut bilder med mer enn 300dpi, klarer ikke øyet å skille de fineste detaljene, og 300dpi er av de fleste regnet som tilstrekkelig høy oppløsning på papirbilder. Skal bildet betraktes med andre hjelpemidler enn øyet, som luper eller mikroskoper, er selvfølgelig situasjonen en annen. Så lenge man har et digitalt bilde, altså fra det er tatt til det er printet, er det vanlig å operere med enheten [ppi], piksler per tomme. Dette brukes i de fleste bildebehandlingsprogrammer.
Grunnen til at tommer brukes som lengdeenhet, er enkelt og greit fordi mye av denne teknologien fikk sitt utspring fra USA, og det amerikanske målesystemet danner grunnlaget for enheten. Mange har forsøkt å konvertere disse til det metriske systemet, men det brukes i veldig liten grad.

Mange bruker som nevnt også oppløsning om antall piksler i et bilde, og det er også svært vanlig å bruke «oppløsning» om antall bildepunkter på en dataskjerm, for eksempel at «oppløsningen på skjermen er 1680x1050». Begge deler er strengt tatt feil siden det ikke er relatert til noe romlig mål, men i sistnevnte eksempel forteller det i det minste oss hvor mye informasjon man kan vise på skjermen og hvilket sideforhold skjermen har. Førstnevnte tall sier oss utelukkende hvor mange piksler det er i bildet, og uten å vite hvilket format bildet skrives ut i eller størrelsen på sensoren i kameraet det er tatt med er det egentlig veldig lite informasjon i det tallet.

DPI, PPI, LPI?
Det finnes flere enheter for oppløsning, og grunnen er enkelt og greit at de er laget til forskjellig bruk. Svært mange har et forhold til enheten [dpi], som er en enhet som brukes ved utskrift. Det er et mål på hvor mange individuelle prikker en skriver kan gjengi på papiret. Mange blekkskriver har «utrolige» 2400 dpi. Det som er viktig å merke seg da, er at disse skriverne gjerne har 5-6 forskjellige farger, og at hver «dot» er en subpiksel i denne sammenhengen. Antar man seks farger, gir 2400dpi en oppløsning på 300 piksler per tomme (ppi) når man skriver ut bildet – altså det beste øyet kan oppfatte uten hjelpemidler.

Scannere bruker også [dpi] som mål på scanneoppløsningen. Særlig når man scanner film er det en del som blir forvirret av dette, fordi filmen som scannes er mye mindre enn bildet man (kanskje) skriver ut etterpå. En del tenker da at 300dpi er det meste øyet kan oppfatte, og scanner filmen med 300dpi. Resultatet blir en bildefil som er ca 300x450 pixler, og som ikke kan skrives ut større enn ca 3x4.5cm uten å bli veldig uskarpt.
Når man har et digitalt bilde på datamaskinen, har man ikke prikker, men piksler. Derfor har enheten [ppi] oppstått, og brukes i første rekke på i programvare for bildebehandling og bildevisning. Fremdeles er det viktig å være klar over at bildet har fremdeles et gitt antall piksler, og vil således ikke påvirkes overhodet av hva dette tallet er satt til, men det vil fortelle deg hvor mange piksler som vil gjengis på en viss romlig størrelse dersom man for eksempel skriver ut bildet på papir.

En tredje enhet som er brukt, er [lpi], linjer per tomme. Den brukes i første rekke innenfor trykksetting, som angir kvaliteten på trykket med linjetetthet. Aviser bruker ofte 85lpi, mens vanlig offset-trykk bruker ca 133lpi. Det gjør at man ser rastermønsteret mye tydeligere i aviser. Når alt kommer til alt, er dette egentlig mange ord på akkurat det samme, bildepunkter per lengdeenhet. Det er ikke viktig hva man kaller disse bildepunktene, men at man er klar over at de har forskjellige navn i forskjellige sammenhenger.

Oppløsning ved utskrift
Hva sier så oppløsningen oss? Oppløsningen er et mål på kvalitet ved utskrift og innscanning, og har således ikke noe direkte med det digitale bildet å gjøre, og er som nevnt kun relevant når det er tilknyttet en fysisk størrelse. Ønsker vi å skrive ut et bilde i 10x15 cm, kan vi beregne hvor mange piksler bildet må ha for å skrives ut med 300ppi. En tomme er 2.54cm, og et bilde på 10x15cm tilsvarer med andre ord 4x6 tommer. En oppløsning på 300ppi, vil da kreve 1200x1800 (2160000) piksler i bildet.

Man kan også regne andre veien, og finne ut hvor stort man kan skrive ut et bilde med et gitt antall piksler med en bestemt kvalitet. Dersom man har et bilde med 2000x3000 piksler, kan det skrives ut i 6.67x10 tommer, eller 16.9x25.4cm, med en kvalitet på 300ppi. Kan man leve med lavere kvalitet, f.eks. 150ppi, vil man kunne skrive ut det samme bildet i 13.33x20 tommer.

Hvor går så grensen for akseptabel kvalitet? Mange mener at det er nødvendig med minst 300ppi, men de aller fleste vil ikke være i stand til å skille mellom bilder skrevet ut med 200 og 300ppi. Selv ned bilder skrevet ut i 150ppi vil oppleves av de fleste som mer enn tilstrekkelig, og mange vil klare seg med enda lavere oppløsning på utskriftene også, særlig dersom bildene skal skrives ut i store formater. Det som er viktig å huske på, er at svært få studerer utskrifter i 40x60cm på kloss hold, man står som oftest på minst en meters avstand, og noen ganger mer. Dermed vil man kunne ha langt lavere oppløsning på store utskrifter, enn på utskrifter i 10x15 som de fleste betrakter på en armlengdes avstand.

Det er ikke egentlig noen grense for hvor stort man kan skrive ut én piksel, og dermed ikke hvor stort man kan skrive ut et bilde. Det er bare et spørsmål om kvalitet.

www.fotopia.no